Кристин, дочь Лавранса. Венец / Kristin lavransdatter. Книга для чтения на норвежском языке. Сигрид Унсет

sa Arne. Han reiste seg opp og stod foran henne. «Men si meg ett – ville du ikke heller det skulle være meg – ?»

      «Å, jeg ville helst —» hun satt litt. «Jeg ville helst ikke ha noen mann – ikke ennu —»

      Arne rørte seg ikke, men sa:

      «Ville du heller gies i kloster da, sånn som det er laget for Ulvhild, og være mø alle dine dager?»

      Kristin knuget de foldede hender ned i sitt fang. Det skjelvet underlig og søtt i henne – og i et plutselig gys syntes hun med ett at hun skjønte hvor synd det var på den lille søsteren – hennes øyne løp fulle av tårer av sorg for Ulvhilds skyld.

      «Kristin,» sa Arne sakte.

      I det samme skrek Ulvhild høyt. Krykken hennes var kommet inn mellom noen stener i røysen, og hun var falt. Arne og Kristin løp bort til henne, og Arne løftet henne opp i søsterens armer. Hun hadde slått seg i munnen og blødde meget.

      Kristin satte seg med henne i smiedøren, og Arne hentet vann i en trekopp. Sammen begynte de å tvette Ulvhilds ansikt. Hun hadde også skrubbet huden av knærne sine. Kristin lutet seg kjælende over de små tynne benene.

      Ulvhilds klage stilnet snart, og hun gråt smått og sårt, som barn gjør der er vant til å lide vondt. Kristin holdt hennes hode inn til barmen sin og rugget henne sakte.

      Da begynte klokken å ringe til Vesper oppe i Olavskirken.

      Arne snakket til Kristin, men hun satt som hun hverken hørte eller sanset, bøyd over søsteren, så han ble redd og spurte om hun trodde det var farlig. Kristin rystet på hodet og så ikke på ham.

      Litt etter reiste hun seg og gikk oppover mot gården, bærende Ulvhild i favnen. Arne fulgte etter, stille og forvirret – Kristin så så fortenkt ut at hennes ansikt var helt stivt. Mens hun gikk, ble klokken ved å ringe utover vollene og dalen; den ringte ennu da hun gikk inn i stuen.

      Hun la Ulvhild i den sengen som søstrene hadde delt helt siden Kristin var blitt for stor til å sove med foreldrene. Så drog hun skoene av seg og la seg ned med den lille, lå og lyttet etter klokken, lenge etter den var tystnet og barnet sov.

      Det var kommet for henne, da den tok til å klinge mens hun satt med Ulvhilds lille blodige ansikt mellom hendene, at kanskje var det et tegn til henne. Hvis hun ville gå i søsterens sted – hvis hun ville love seg til Guds og Jomfru Marias tjeneste – monne da Gud ville gi barnet helse og førlighet igjen.

      Hun husket broder Edvins ord om at nu i disse dagene var det bare de lytte og lamme barna og dem de ikke kunne finne gode giftermål til, som foreldrene ofret til Gud. Hun visste hennes foreldre var fromme folk – dog hadde hun aldri hørt annet enn at hun selv skulle giftes, men da de skjønte at Ulvhild ville komme til å bli syk alle sine dager, hadde de straks rådet for henne at hun skulle i kloster —.

      Og hun ville ikke selv – hun stod imot den tanken at Gud skulle gjøre et under med Ulvhild hvis hun selv ble nonne. Hun hengte seg ved Sira Eiriks ord om at det skjer ikke så mange jærtegn mere. Enda hun følte det ikveld, det var som broder Edvin hadde sagt, hadde et menneske tro nok, så kunne det virke mirakler. Men hun ville ikke ha den troen, hun elsket ikke Gud og hans moder og de hellige slik, ville ikke elske dem slik engang – hun elsket verden og lengtet etter verden —.

      Kristin presset sin munn ned i Ulvhilds myke silkehår. Barnet sov fast, og den eldste søster satte seg urolig opp, men la seg ned igjen. Det blødde i henne av sorg og skam, men hun visste at hun ville ikke tro på undere, fordi hun ville ikke gi opp sin arv av helse og fagerhet og kjærlighet.

      Så prøvde hun å trøste seg med den tanke at foreldrene ikke ville la henne få lov til noe slikt. De ville heller ikke tro det kunne nytte. Hun var jo bortlovet allerede, og de ville nok ikke miste Simon som de var så glad i. Hun følte seg besveken fordi de syntes det var sånn herlighet med denne mågen; hun tenkte plutselig med uvilje på Simons runde, røde ansikt og små leende øyne, på hans sprettende gang – han hoppet som en ball, syntes hun med ett – på hans skjemtsomme talemåter som fikk henne til å føle seg dølsk og dum. Det var ikke sånn herlighet å få ham heller og så bare bli flyttet ned på Formo —. Enda så ville hun heller ha ham enn gies i kloster —. Men verden utenfor fjellene, kongsgårdene og grevene og ridderne som fru Åshild talte om, en vakker mann med sorgfulle øyne som ville følge henne ut og inn og aldri bli trett. Hun husket Arne den sommerdagen han lå på siden og sov med sitt brune, blanke hår utbredt i lyngen – hun hadde hatt ham så kjær som han skulle vært hennes bror dengang. Det var ikke vakkert av ham at han skulle snakke slik til henne, når han visste de kunne aldri få hinannen —.

      Det kom bud fra Laugarbru at moren ble der om natten. Kristin stod opp for å kle av seg og gå til ro. Hun begynte å snøre opp kjolen sin – men så drog hun skoene på igjen, slo kåpen om seg og gikk ut.

      Natthimmelen spente lys og grønn over fjellkammen. Det var snart tid at månen skulle stå opp, og der hvor den var under fjellet, drev noen små skyer og skinte som sølv på underkantene; himmelen ble lysere og lysere som metall det dugget på.

      Hun løp mellom skigardene, over veien og bakken opp mot kirken. Den sov, svart og stengt, men hun gikk opp til korset som stod like ved til minne om at Sankt Olav hadde hvilt her engang da han flyktet for sine uvenner.

      Kristin knelte ned på stenen og la sine foldede hender opp på fotstykket: «Hellige kors, sterkeste mast, fagreste tre, sykes bro til helsedommens fagre strander —»

      Ved bønnens ord var det som hennes lengsel vidde seg ut etterhvert, som ringer på et vann. De enkelte tanker som voldte henne uro, glattedes ut, hennes sinn ble stillere, mere ømt, det kom en mild, tanketom sørgmodighet istedenfor hennes sorger.

      Hun ble liggende på kne og sanset alle nattens lyder. Vinden sukket så rart, elven bruste bortenfor lundene bak kirken, og bekken rant like ved tvers over veien – og overalt, nær og fjernt i mørket, skimtet hun med syn og hørsel små strenger av rinnende og dryppende vann. Elven blinket hvit nede i bygden. Månen gled opp over et lite skar, det glitret litt i duggvåte blader og Stener og lyste matt og mørkt av det nytjærede tømmeret i klokkestøpulen ved kirkegårdsgrinden. Så ble månen borte igjen hvor åsen skjøt ryggen høyere. Nu var det mange flere hvite og skinnende skyer på himmelen.

      Hun hørte en hest som kom i langsomt skritt høyere oppe på veien, mannsrøster snakket jevnt og sakte. Folk var hun ikke redd her like ved hjemmet hvor hun kjente hvert menneske; hun ble trygg av det.

      Farens hunder stormet inn på henne, snudde og pilte tilbake inn i lunden, vendte om og satte oppover henne igjen, og faren ropte en hilsen idet han kom ut mellom bjerkene. Han leide Gullsveinen ved bislet; det hang et knippe fugl og dasket frempå sadelen, og Lavrans bar høken med hette over hodet på venstre hånd. Han var i følge med en lang, slutrygget mann i munkekutte, og før Kristin hadde sett hans åsyn, visste hun at det var broder Edvin. Hun gikk dem imøte og var ikke mere forundret enn om hun skulle drømt det; hun bare smilte da Lavrans spurte om hun kjente igjen gjesten deres.

      Lavrans hadde truffet ham oppe ved Rostbroen; så hadde han fått ham overtalt til å bli med hjem og overnatte på gården. Men broder Edvin ville endelig få lov til å ligge i fjøset: «for jeg er blitt så luset,» sa han, «dere kan ikke ha meg i de gode sengene.»

      Og alt Lavrans bad og snakket, så ble munken ved sitt; ja først ville han de skulle gi ham maten ut på tunet. Tilslutt fikk de ham dog med seg inn i stuen, og Kristin la ved inn på ovnen i hjørnet og satte lys på bordet, mens en pike bar inn mat og drikke.

      Munken satte seg på stavkarsbenken ved døren, og han ville kun ha kald grøt og vann til nattverds. Ikke heller ville han ta imot da Lavrans bød til å rede ham et bad og få hans klær vasket ut.