Кристин, дочь Лавранса. Венец / Kristin lavransdatter. Книга для чтения на норвежском языке
barna og dengte så mange som han kunne få fatt i. Kristin mistet grisungen, og den for skrikende nedover veien med dåpskledet slepende etter seg, så prestens hester stod på bakbenene av redsel; presten ristet også henne så hun falt, og han støtte til henne med foten så hun hadde vondt i hoften mange dager etter. Da mente Lavrans, da han hørte om dette, at Eirik dog hadde vært for streng mot Kristin, siden hun var så liten. Han sa han ville tale med presten om dette, men Ragnfrid bad ham ikke gjøre det, for barnet hadde ikke fått annet enn det hun hadde forskyldt når hun var med på en slik bespottelig lek. Så nevnte ikke Lavrans videre om saken, men han gav Arne de verste hugg gutten noentid hadde fått.
Derfor, da de red forbi stenen, nappet Arne i Kristins erme. Si noe torde han ikke for Lavrans, men han skar ansikt, smilte og klappet seg på enden. Men Kristin bøyde skamfull hodet.
Veien tok inn i tett skog. De red under Hammerås; dalen ble trang og mørk, og elvegnyet hørtes sterkere og barskere – når de så et glimt av Lågen, gikk den isgrønn med hvitt skum mellom bratte stenvegger. Fjellet var svart av skog på begge sider av dalen; det var mørkt og stygt og trangt i rosten, og det gufset kaldt. De red over kloppen over Roståen, og snart så de broen over elven nede i dalen. I en høl litt nedenfor broen bodde en nøkk; Arne ville fortelle Kristin om det, men Lavrans bød strengt gutten å tie med slik snakk her i skogen. Og da de kom til broen, sprang han av hesten og leide den over ved bislet, mens han holdt barnet om livet med den annen arm.
På den annen side av elven bar en ridesti steilt opp i høyden, så mennene stod av hestene og gikk, men faren løftet Kristin frem i sadelen så hun kunne holde i sadelbuen, og så fikk hun ri Gullsveinen alene.
Nye grånuter og blåkoller med snestriper på løftet seg over fjellsidene ettersom de kom høyere opp, og nu skimtet Kristin mellom trærne glimt av bygden nord for rosten, og Arne pekte og sa hva de gårdene het som de kunne skjelne.
Høyt oppe i lien kom de til en liten heim. De stanset ved skigarden; Lavrans hauket, og ropet ble ved å klinge igjen og igjen mellom fjellene. To menn kom springende nedover mellom de små åkerlapper. Det var begge sønnene i stuen. De var dyktige tjærebrennere, og Lavrans skulle tinge dem til å brenne for seg. Deres mor kom etter med en stor bolle kjellermelk, ti det var blitt en varm dag, slik som mennene hadde ventet.
«Jeg så du hadde datteren din med deg,» sa hun, da hun hadde hilst, «jeg tykte jeg måtte da se henne. Du får løse av henne huen; de sier hun skal ha slikt fagert hår.»
Lavrans gjorde som konen bad, og Kristins hår falt ned over henne like til sadelen. Det var tykt og gult som moden hvete. Isrid, konen, tok i det og sa:
«Ja nu ser jeg ryktet har ikke sagt for store ord om denne lille møen din – en liljeros er hun og ser ut som et riddermanns barn. Milde øyne har hun og – hun ligner på deg og ikke på Gjeslingene. Gud unne deg glede av henne, Lavrans Bjørgulfssøn! Og Gullsveinen rider du så strak som en hovmann,» skjemtet hun og holdt bollen, mens Kristin drakk.
Barnet rødmet av glede, for hun visste vel at faren var holdt for den vakreste mann vidt omkring, og han så ut som en ridder, der han stod mellom mennene sine, enda han var kledd mest på bondevis, slik han brukte det hjemme til daglig. Han bar en temmelig vid og kort kofte av grønnfarvet vadmel, åpen i halsen så skjorten vistes; ellers hadde han hoser og sko av ufarvet lær og på hodet en gammeldags, bredbremmet ullhatt. Av smykker bar han bare en glatt sølvspenne i beltet og en liten sølje i skjortelinningen; dessuten vistes i halsen litt av en gyllen halskjede. Den bar Lavrans alltid, og i den hang et gullkors, satt med store bergkrystaller; det var til å åpne, og deri lå litt av den hellige fru Elin av Skøvdes likklede og hår, ti Lagmannssønnene regnet sin ætt fra en av denne salige kvinnes døtre. Men når Lavrans var på skogen eller gikk over sitt arbeide, pleide han å stikke korset inn på bare barmen for ikke å miste det.
Men han så i sine grove hjemmeklær mere velbyrdig ut enn mangen ridder og hirdmann i gjestebudsdrakten. Han var meget vakkert vokst, høy, herdebred og hoftesmal; hodet var lite og satt vakkert på halsen, og han hadde smukke, litt langaktige ansiktsdrag – tilpass fyldige kinner, vakkert rundet hake og veldannet munn. Av lett var han lys med frisk ansiktsfarve, grå øyne og tykt, glatt og silkegult hår.
Han ble stående og snakke med Isrid om hennes saker, spurte også til Tordis, Isrids frendekone, som stelte på Jørundgårds seter denne sommeren. Hun hadde nyss fått et barn; Isrid ventet bare på leilighet til å få sikkert følge gjennom skogen, så skulle hun bære gutten ned og få ham kristnet. Lavrans sa da hun fikk bli med dem oppover: han skulle ned igjen neste kveld, og det kunne være godt og trygt for henne at det var så mange menn med henne og det hedenske barnet.
Isrid takket: «Sant å si så er det nu dette jeg har ventet på. Vi vet det, vi fattige folk her oppe under heien, at du gjør oss et vennskapsstykke om du kan det, når du kommer hit.» Hun sprang oppover for å hente et knytte og en kåpe.
Det var slik at Lavrans likte seg vel mellom disse småmenn som satt på rydninger og bygselplasser høyt i utkanten av bygden; hos dem var han alltid glad og skjemtsom. Med dem talte han om skogsdyrenes ferden og renen innpå viddene, om alt det skrømt som rører seg på slike steder. Og han stod dem bi med råd og dåd og håndsrekning, så til deres syke bufe, fulgte dem i smien og på tømmermannsarbeide – ja, la stundom sine svære krefter til, når de skulle bryte opp de verste stener eller røtter. Derfor hilste disse mennesker alltid med glede Lavrans Bjørgulfssøn og Gullsveinen, den store, røde hingsten han red på. Det var et vakkert dyr med blankt skinn, hvit man og hale og lyse øyne – sterkt og djervt så det gikk ry av det i bygdene, men mot Lavrans var hingsten blid som et lam, og han brukte å si, han hadde den så kjær som en yngre bror.
Det første ærendet Lavrans hadde, var at han skulle se til varden på Heimhaugen. For i de harde ufredstider for hundre år siden eller mere hadde bøndene noen steder oppetter dalene bygd varder på fjellene, lignende vetene i skibredene langs kysten, men disse vardene i dalene hørte ikke under landevernet. Bondegildene holdt dem istand, og brødrene skiftet om å røkte dem.
Da de kom til den første seteren, slapp Lavrans alle hestene uten kløvhesten inn på løkken der, og nu tok de en steil gangsti oppover. Det var ikke lenge før det ble grissent mellom trærne. Store furuer stod døde og hvite som ben innpå myrene – og nu så Kristin nakne grånuter dukke opp mot himmelen alle vegne. De steg i ur lange stykker, og sommetider rant det bekk i stien, så faren måtte bære henne. Vinden tok godt og friskt her oppe, og det var svart av bær i lyngen, men Lavrans sa, de kunne ikke stanse nu og plukke. Arne sprang snart først og snart sist, rev av bærris til henne og nevnte hvis seter det var de så nedenfor seg i skogen – for det var skog over hele Høvringsvangen den tiden.
Og nu var de under den siste runde og nakne kollen og så de svære tømmerreis mot luften og vakthytten i le under en berghammer.
Da de kom opp over kanten, for vinden imot dem og slo i deres klær – så Kristin syntes det var som noe levende som bodde heroppe, møtte dem og hilste. Det blåste og det blafret, mens hun med Arne gikk fremover moseflakene. Barna satte seg ytterlig på en pynt, og Kristin stirret storøyd – aldri hadde hun tenkt seg at verden var så vid og stor.
Det var skoglodne fjellvidder under henne overalt; dalen var bare som et søkk mellom de svære fjell, og sidedalene var enda mindre søkk; det var mange slike, men enda ble det lite av daler og meget av fjell. Alle vegne raget grånuter, gulflammede av lav, opp over skogteppet, og langt ut mot himmelbrynet stod blåfjell med hvite blikker av sne og blandet seg for øyet med de gråblå og hvitblanke sommerskyer. Men i nordøst, nær ved – like bortom seterskogen – lå en klynge veldige stenblå koller med skav av nysne nedetter sidene. Kristin kunne skjønne dette var Rånekampene som hun hadde hørt om, for de lignet da gjørlig en flokk svære råner som gikk innover og vendte baken mot bygden. Enda sa Arne at det var en halv dags ritt bare inntil dem.
Kristin hadde trodd at bare hun kom opp over toppen av heimfjellene, så skulle hun sett ned i en annen bygd lik deres egen med bygde gårder og bøer, og det sakk så rart i henne da hun så det var så langt imellom de steder hvor folk bodde. Hun så de små gule og grønne flekkene nede i dalbunnen og de bitte små lysningene med grå husprikker på i fjellskogen; hun begynte å telle dem, men da hun