Кристин, дочь Лавранса. Венец / Kristin lavransdatter. Книга для чтения на норвежском языке
det var hvitt av blomster over hele staden. Og siden da engeltornen sprang ut —»
«Ja, hjelper det meg nu da,» sa konen surt. «Og her er mere av helligdommer enn av hellighet, tykkes meg —»
Munken lo litt og rystet på hodet. Så rotet han i sengehalmen sin og fant frem en stor bunke epler og pærer, som han delte ut mellom barna. Kristin hadde aldri smakt så god frukt. Saften rant henne ut av munnvikene for hver bit hun tok.
Men nu måtte broder Edvin bort i kirken, og han sa Kristin skulle få bli med. De skrådde over klostergården, og gjennom en liten sidedør gikk de inn i koret.
Også på denne kirken ble det bygd ennu, så det var også her oppreist bjelkeverk i krysset mellom langhuset og tverrarmene. Biskop Ingjald lot koret forbedre og smykke, fortalte broder Edvin – biskopen var storrik, og all rikdommen sin brukte han til å pryde kirkene her i byen; han var en ypperlig bisp og en god mann. Predikebrødrene i Olavsklosteret var også gode menn, renlivede, lærde og ydmyke; det var et fattig kloster, men de hadde tatt vakkert imot ham – broder Edvin hadde hjemme i minoritterklosteret i Oslo, men han hadde fått lov å terminere her i Hamar dioces.
«Men kom nu hit,» sa han og leide Kristin bort til foten av bjelkeverket, kløv opp etter en stige og la noen fjeler tilrette der oppe. Så kom han ned igjen og hjalp barnet opp med seg.
På den grå stenmur over seg så Kristin underlige, flagrende lysflekker, røde som blod og gule som øl, blå og brune og grønne. Hun ville se seg tilbake, men munken hvisket: «Ikke snu deg.» Men da de stod sammen høyt oppe på fjelene, vendte han henne lempelig omkring, og Kristin så et syn så fagert at hun nesten mistet pusten.
Midt imot henne på langhusets sørvegg stod et billede og lyste som det skulle være gjort av lutter skinnende edelstener. De brogede lysflekker på veggen kom av stråler som stod ut fra det; hun selv og munken stod midt i glansen; hun var rød på hendene som hun skulle ha dyppet dem i vin, munkens ansikt syntes helt forgylt, og ut av hans mørke kutte demret billedets farver dunkelt tilbake. Hun så spørrende på ham, men han bare nikket og smilte.
Det var som å stå langt borte og se inn i himmerike. Bak et gitter av sorte streker skjelnet hun litt etter litt Herren Krist selv i den dyreste røde kåpe, jomfru Maria i kledning så blå som himmelen, hellige menn og møer i strålende gule og grønne og fiolblå drakter. De stod under buer og søyler av lysende hus, grener og kvister slynget seg med forunderlig og klart løv —.
Munken drog henne litt lenger ut på broen:
«Stå her,» hvisket han, «så lyser det like på deg av Kristi egen kappe.»
Nede fra kirkerommet drev det opp imot dem en svak duft av røkelse og lukten av kald sten. Det var skumt nede, men solstråler stakk inn på skrå gjennom en rekke vindusåpninger på langhusets sørvegg. Kristin begynte å skjønne at himmelbilledet måtte være en slags vindusrute, for det fylte en slik glugge. De andre var tomme eller stengt med hornruter i trerammer. En fugl kom, satte seg i en vinduskarm, kvitret litt og fløy bort, og utenfor korveggen hørtes hugg av metall mot sten. Ellers var allting stille; bare vinden kom i små pust, sukket litt mellom kirkeveggene og stilnet av.
«Jaja,» sa broder Edvin og sukket. «Slike saker kan ingen gjøre her i landet – de maler nok med glass i Nidaros, men det blir ikke som dette —. Men ute i sydlandene, Kristin, i de store munsterne, der har de slike billedruter så store som portene på kirken her —.»
Kristin tenkte på billedene i kirken hjemme. Der var Sankt Olavs alter og Sankt Tomas av Kanterborgs alter med billedtavler på brystningen og skap bak – men de billedene syntes henne matte og uten glans når hun husket på dem nu.
De gikk ned av stigen og opp i koret. Der stod alterbordet nøkent og bart, og på stenplaten var oppstilt små esker og kopper av metall og tre og lertøy; underlige små kniver og jern, penner og pensler lå utover. Da sa broder Edvin at dette var redskapen hans; han drev det håndverk at han malte billeder og skar ut alterskap, og de fine tavlene som stod borte i korstolene, hadde han gjort. De skulle være til alterbrystningene her i Predikebrødrenes kirke.
Kristin fikk se hvordan han blandet opp farvede pulvere og rørte dem ut i små kopper av stentøy, og hun fikk hjelpe ham med å bære sakene bort på en pall ved veggen. Mens munken gikk fra den ene tavle til den annen og prentet fine røde linjer i de hellige menns og kvinners lyse hår, så en kunne se hvor det kruset og lokket seg, fulgte Kristin tett i hælene på ham og så og spurte, og han forklarte henne hva det var han hadde skildret.
På den ene tavlen satt Kristus i en gullstol, og Sankt Nikolaus og Sankt Klemens stod hos ham under et tak. Og på sidene var avtegnet Sankt Nikolaus’ levnet. Et sted satt han som lindebarn på sin mors kne; han snudde seg fra brystet hun bød ham, for han var så hellig alt ifra vuggen at han ville ikke die mere enn en gang på fredagene. Ved siden av var et billede av ham da han la pengepungene for døren til det huset hvor det bodde tre møer som var så fattige at de ikke kunne få ektemenn. Hun så hvordan han helbredet den romerske ridders barn, og hun så ridderen seile i en båt med den falske gullkalk i hendene. Han hadde lovet den hellige biskop en gullkalk som hadde vært i hans ætt i tusen år, til lønn for han gav barnet helsen igjen. Men så ville han svike Sankt Nikolaus og gi ham en falsk gullkalk istedet; derfor falt gutten i sjøen med det rette gullbegeret i hånden. Men Sankt Nikolaus førte barnet uskadd under vannet, og han kom opp på stranden da faren stod i Sankt Nikolaus’ kirke og ofret det falske karet. Det stod tegnet på tavlen med gull og de fagreste farver.
På den annen tavle satt jomfru Maria med Kristusbarnet på kneet; han tok moren under haken med en hånd og holdt et eple i den annen. Hos dem sto Sankta Sunniva og Sankta Kristina. De bøyde seg yndefullt i hoftene, var fagert røde og hvite i ansiktene og hadde gullhår og gullkroner.
Broder Edvin holdt seg med venstre hånd om det høyre håndledd og tegnet løv og roser i kronene.
«Det tykkes meg at dragen er svært liten,» sa Kristin og så på sin navnehelgens billede. «Ikke ser det ut som den kunne slukt opp møen.»
«Det kunne den heller ikke,» sa broder Edvin. «Den var ikke større. Drager og alt slikt som tjener djevelen, det synes bare stort så lenge som frykten er i oss selv. Men om et menneske søker Gud så heftig med hel hug at det når inn til hans kraft, da lider djevelens kraft straks så stort nedfall at hans redskaper blir små og maktesløse – drager og onde vetter synker ned og blir ikke større enn tuss og katter og kråker. Du ser det at hele fjellet som Sankta Sunniva var inne i, er ikke større enn hun kan ha det i kåpeskjøtet sitt.»
«Men var de ikke inne i hulene da,» spurte Kristin, «Sankta Sunniva og Seljemennene. Er det ikke sant det?»
Munken myste imot henne og smilte igjen:
«Det er både sant og usant. Det syntes slik for de folkene som fant de hellige legemer. Og det er sant at det syntes slik for Sunniva og Seljemennene, fordi de var ydmyke og tenkte kun på at verden er sterkere enn alle syndefulle mennesker, og de tenkte ikke selv på at de var sterkere enn verden, fordi de ikke elsket den. Men om de hadde visst det selv, da hadde de kunnet ta alle fjellene og slynge dem ut i sjøen som småsten. Der kan ingen og intet skade oss, barn, uten det vi frykter og elsker.»
«Men om et menneske ikke frykter og elsker Gud?» spurte Kristin forferdet.
Munken tok om hennes gule hår, bøyde lempelig Kristins ansikt bakover og så ned i hennes åsyn; hans øyne var vidåpne og blå.
«Det er intet menneske, Kristin, som ikke elsker og frykter Gud, men det er fordi våre hjerter er delt mellom kjærlighet til Gud og frykt for djevelen og kjærlighet til verden og kjødet at vi blir elendige i liv og død. Ti om en mann slett ingen lengsel kjente mot Gud og Guds vesen, da skulle han trives i Helvede, og det ville alene være vi som ikke fattet at han der hadde det som hans hjerte liker det. Men da ville ikke ilden brenne ham hvis han ikke lengtet etter svale, og han ville ikke føle smerte ved ormenes bit, hvis han ikke kjente lengsel etter fred.»
Kristin så opp i hans ansikt; hun skjønte ingenting av dette. Broder Edvin ble ved:
«Det var Guds miskunn mot oss, at han så hvordan våre hjerter er søndret, og han steg ned