l dyr fra ulike familier og sammenlignet dem med den menneskelige DNA-sekvensen. Biologer rapporterer at resultatene av mange års forskning har gjort det mulig for dem å bedre forstå på hvilket stadium av evolusjonen endringene skjedde som gjorde mennesker til store aper. Vitenskapen har fastslått at den grunnleggende forskjellen mellom mennesker og dyr skjedde for rundt en million år siden i Sør-Afrika. Det var basert på mutasjonsprosesser som førte til det faktum at i områdene knyttet til utviklingen av hjernen i "sonen for akselerert menneskelig utvikling", ble proteinpakningen til DNA omorganisert. Disse områdene av hjernen til eldgamle menneskelige forfedre var tilfeldigvis ved siden av forsterkere – forsterkere av genaktivitet, som ble et vendepunkt i historien til gamle mennesker. Men denne ulykken var også en nødvendighet som oppsto, etter all sannsynlighet, med endringen av mat som ble brukt av gamle forfedre, det var bruken av mat tilberedt på brann som fungerte som denne drivkraften.
Afrika er stedet der de første hominidene dukket opp – antropoide skapninger. Til nå har vitenskapen gått ut fra det faktum at det var tre migrasjonsbølger fra Afrika til det eurasiske rommet: for 2 millioner år siden var det Homo erectus, for en halv million år siden – forfedrene til neandertaleren, og for 50 tusen år siden – våre forfedre, Homo sapiens. Det er nå mulig å legge til dem, i hvert fall etter analysen av arvemateriale, en fjerde bølge. Det var mest sannsynlig Denisov-mannen (Homo altaensis). I lang tid var det ingen konsensus blant forskere om nøyaktig hvor på kontinentet en person dukket opp, verken i Awash nasjonalpark i Etiopia, eller i Olduvai Gorge i Tanzania, eller i Sør-Afrika. Det har blitt fremsatt teorier om at de gamle forfedrene til mennesker ikke dukket opp på ett bestemt punkt i Afrika, men oppstod i dets forskjellige deler. Nå har forskere identifisert stedet for menneskelig dannelse – Sør-Afrika.
I prosessen med menneskelig utvikling ble en viktig rolle spilt av det faktum at menneskelige forfedre spiste både plante- og dyremat, dette er perioden i den tidlige paleolittiske. En slik variasjon av mat hadde en enorm innvirkning på utviklingen av hele organismen til menneskelige forfedre og spesielt hjernen. Fiske, som utviklet seg fra slutten av paleolitikum, brakte også ny mat til det gamle mennesket, som inneholdt stoffer som var viktige for hans utvikling. Men det viktigste var at den gamle mannen mestret ilden og begynte å lage mat på den: stek og bake kjøtt, fisk, planter. Dette ble utført på kull, i varm aske, på varme steiner, i groper dekket med steiner. Disse eldgamle formene for matlaging ble bevart i lang tid blant noen folkeslag i Australia og Oseania. Dyr, også de høyere, er redde for ild og unngår på alle mulige måter å møte den. Derfor kan stekt og kokt mat bare spises av og til som følge av søppel eller ved å stjele mat fra en person.
Det er kjent at et langt opphold av en person eller et dyr på en diett endrer den sekretoriske reaksjonen til kjertlene til matstimuli, noe som skyldes en endring i matsenterets funksjonelle tilstand. Næringssenteret er dannelsen av sentralnervesystemet til mennesker og høyerestående dyr som regulerer inntaket av næringsstoffer i kroppen og deres prosessering i fordøyelseskanalen. Konseptet med et matsenter ble introdusert av I.P. Pavlov på grunnlag av sin teori om betingede reflekser. Arbeidet til matsenteret, på grunn av kroppens metthetsgrad og matirriterende stoffer, får kroppen til å bevege seg etter mat, spise og skille ut fordøyelsessaft. I likhet med respirasjonssenteret er aktiviteten til matsenteret periodisk og regulert av endringer i blodets kjemiske sammensetning, stimuli forbundet med matinntak og midler som virker på interoreseptorene i fordøyelseskanalen, som igjen påvirker hjernen. Det såkalte "sultne blodet", det vil si blodet til en person eller et dyr noen timer etter å ha spist, stimulerer aktiviteten til matsenteret, og "godt matet blod", tvert imot, forsinker denne aktiviteten. Matsenteret består av separate grupper av celler lokalisert i ulike deler av sentralnervesystemet, inkludert hjernebarken. Matsenteret er hovedsakelig representert ved å oppfatte nerveceller, det er under påvirkning av andre nervesentre og påvirker selv deres aktivitet. Endringen i matgrunnlaget til gamle forfedre førte gradvis til endringer i fordøyelses-, nerve- og immunsystemet og fungerte som en drivkraft for dannelsen av II-signalsystemet.
Siden antikken har brann spilt en stor rolle i folks liv. Dens bruk av mennesker har blitt hjørnesteinen i dannelsen av en sivilisasjon som har sine røtter i den dypeste antikken. En gruppe arkeologer ledet av Francesco Berna fra Boston University i USA konkluderte i 2012 med at mennesket først begynte å bruke ild for rundt 1 million år siden. Forskere kom til denne konklusjonen etter å ha oppdaget spor etter ildsteder i Vonderwerk-hulen i Sør-Afrika. Rå mat holdt tilbake veksten av hjernevolum hos forfedrene til protomennesker. Næringsmangel i rå plantemat var hovedårsaken til små hjerner hos tidlige menneskelige forfedre, og bekrefter nøkkelrollen til ild og "kulinariske kunster" i menneskets evolusjon, sier antropologer i en artikkel publisert i Proceedings of the National Academy of Sciences også i 2012
Forskere har oppdaget en grunnleggende forskjell mellom mennesker og dyr, som skjedde for rundt en million år siden. I løpet av de siste 20 årene har medlemmer av det internasjonale konsortiet Zoonomia dechiffrert genomene til 241 dyrearter fra ulike familier og sammenlignet dem med den menneskelige DNA-sekvensen. Biologer rapporterer at resultatene av mange års forskning har gjort det mulig for dem å bedre forstå på hvilket stadium av evolusjonen endringene skjedde som gjorde protomennesker til mennesker. Begrepet "zoonomia" (Zoonomia), som prosjektet ble oppkalt etter, ble introdusert i vitenskapelig bruk av Erasmus Darwin (bestefar til Charles Darwin, 1731-1802, engelsk lege, naturforsker, oppfinner og poet): han uttrykte en dristig idé for sin tid at at alle varmblodige dyr er i slekt med hverandre og hadde en felles stamfar i en fjern fortid. Det tok forskere mer enn to århundrer å bekrefte denne teorien. I kapittelet om biogenese forutså Erasmus Darwin mange av ideene til Jean-Baptiste Lamarck, som var den første som utviklet en helhetlig evolusjonsteori.
På begynnelsen av 2000-tallet ble de fullstendige genomene til mus, mennesker, rotter og sjimpanser publisert, som viste seg å være veldig nærme, men det var ikke nok data for studien. Slik ble Zoonomia-prosjektet født. Mer enn 50 vitenskapelige organisasjoner fra forskjellige land ga DNA-prøver til deltakerne. Resultatene av studien ble publisert i form av 11 artikler i temautgaven av tidsskriftet Science. Oppgaven til Zoonomia-prosjektets deltakere var å identifisere DNA-trekkene som bestemmer artsforskjeller, og finne ut på hvilket stadium i evolusjonshistorien de ble fiksert på genetisk nivå. Studiene gjaldt bare representanter for placentagruppen, som dukket opp på planeten i løpet av de siste 100 millioner årene, og som ikke påvirket de mer eldgamle pungdyrene og oviparous. Komparativ genetikk har gjort det mulig for forskere å identifisere mer enn tre millioner elementer i menneskelig DNA, hvorav omtrent halvparten tidligere var ukjent. Det viste seg at de spiller en avgjørende rolle i å kontrollere alle fysiologiske prosesser i kroppen, og påvirker hvor, når og hvor mye man skal produsere proteiner. Det viste seg også at omtrent 11 % av genomet (de såkalte konserverte DNA-fragmentene) – omtrent 4500 regioner totalt – er identiske hos alle pattedyr, inkludert mennesker. De er nødvendige for normal funksjon av kroppen, og genetiske endringer i dem kan forårsake ikke bare arvelige sykdommer, men også kreft.
Genetikere som studerte områder assosiert med hjerneutvikling ("soner med akselerert menneskelig utvikling" eller HAR – Human Accelerated Regions) fant at både mennesker og primater har dem. Men for rundt en million år siden begynte forskjeller å dukke opp – proteinpakningen til DNA ble omorganisert. "Sonene for akselerert menneskelig utvikling" til de eldgamle menneskelige forfedrene dukket ved et uhell opp ved siden av forsterkere – forsterkere av genaktivitet, som ble et vendepunkt i historien til Homo sapiens-arten. En enhancer er en liten del av DNA som, etter å ha bindet transkripsjonsfaktorer til den, stimulerer transkripsjon fra hovedpromotorene til et gen eller en gruppe gener. Enhancers er ikke nødvendigvis lokalisert i umiddelbar nærhet til genene hvis aktivitet de regulerer, og er ikke engang nødvendigvis lokalisert på samme kromosom med dem.
Hvert fenomen i verden dannes under påvirkning av ikke bare viktige, nødvendige, men også tilfeldige årsaker. Gjennom kategorien dialektikk – nødvendighet og tilfeldighet kan disse fenomenene forklares. Nødvendighet og tilfeldighet eksisterer ikke uten hverandre, de er en uatskillelig dialektisk enhet. Den samme forbindelsen, tilfeldig i en henseende, fremstår som nødvendig i en annen henseende. Nødvendighet eksisterer ikke i en «ren form», den manifesterer seg gjennom tilfeldigheter. Tilfeldighetene fungerer i sin tur som en form for manifestasjon av nødvendighet og dens komplement; det gir fenomenet en viss originalitet, spesifisitet, unike egenskaper. Oldtidens menneske, andre levende organismer som tilhører en viss art, har felles (spesifikke) trekk som har oppstått i prosessen med langsiktig