Når og hvorfor dukket mennesket opp?. Андрей Тихомиров

nødvendige egenskapene som viser seg å være upassende i en annen situasjon forsvinner, og dukker opp i påfølgende generasjoner bare i form av et rudiment, det vil si et tilfeldig trekk. . Slik blir tilfeldighet til nødvendighet, og omvendt blir nødvendighet til tilfeldighet.

      Milliarder av nevroner i den menneskelige hjernen lager stadig billioner og billioner av nye forbindelser, selvfølgelig, dette skjer strengt tatt individuelt. I prosessen med menneskelig liv lagres all informasjon som kommer inn i hjernen der (som på en harddisk – en datamaskinharddisk, likheten mellom hjernen og en datamaskinharddisk ligger i det faktum at informasjon i hjernen overføres gjennom nervesystemet, som er et nettverk av flere billioner nerveceller (nevroner) som i en datamaskin gjennom elektroniske brytere som bare har to betydninger – biter (doble tall) og utfører bare én handling – addisjon, som også observeres i funn av artefakter av en eldgammel mann som bare kunne legge til, så vel som små barn som la til fra fyrstikker, nummeret på noe eller noen, BIOS til en datamaskin – ubetingede (medfødte) reflekser, og programmene installert senere på harddisken til en datamaskin – ervervede reflekser eller en slags "sjel" til en person), men i de fleste tilfeller viser det seg å være uavhentet. Med en organisk forandring i hjernen (traumer, infeksjon, etc.), etableres helt andre tidligere ukarakteristiske nevrale forbindelser og ulike fenomenale evner kan dukke opp (evnen til å tegne, huske, versifisere osv.), men individuelt, siden hver person har sine egne nevroforbindelser. Det uspesifikke aktiverende systemet i hjernen øker betydelig med psyko-emosjonelt stress, det vil si en endret tilstand. Det er et kraftig hopp i utviklingen av den menneskelige hjernen (den menneskelige hjernen øker).

      De nærmeste levende primatene til mennesker er underfamilien Homininae:

      slekt av gorilla (Gorilla): vestlig gorilla (Gorilla gorilla) og østlig gorilla (Gorilla beringei);

      sjimpanseslekt (Pan): vanlig sjimpanse (Pan troglodytes) og pygme sjimpanse (Pan paniscus), eller bonoboer.

      Den eldste av slekten Homo er Homo habilis, eller en dyktig mann, hvis første representanter dukket opp på jorden for rundt 2,8 millioner år siden i Afrika. Frem til den tid var det trolig bare Australopithecus som eksisterte også i Afrika. For omtrent 2,5 millioner år siden skjedde en splittelse i evolusjonen av hominider, som et resultat av at massive australopithecines (en blindveisgren av evolusjonen) og slekten Homo skilte seg. I tillegg til funnene fra Olduvai-juvet, den såkalte Rudolf-mannen, Homo rudolfensis, hvis hodeskalle ble funnet i Kenya i 1972 i området ved Rudolf-sjøen (nå innsjøen Turkana), samt funn fra Etiopia og sør. Afrika, er også klassifisert som Homo habilis. Antikken til disse artene er fra 2,4 til 1,9 millioner år. Det antas at disse første menneskene var skaperne av verktøyene til den eldste Olduvai (småstein) kulturen på jorden. Det er funn som ikke har funnet en taksonomisk definisjon og en del av forskerne tilhører Homo habilis, og den andre delen til gruppene av arkantroper (de eldste menneskene) som erstattet Homo habilis for rundt 1,6-1,5 millioner år siden. Gruppen av arkantroper inkluderer to hovedarter. Dette er en art av asiatiske eldgamle mennesker, Homo erectus, og dens afrikanske versjon, en arbeidende mann (Homo ergaster). Den klassiske representanten for paleoantroper (gamle mennesker) er neandertaleren, eller neandertalermannen, Homo neanderthalensis. Nylig har en annen art blitt identifisert – Heidelberg-mannen, Homo heidelbergensis, senere enn de eldste menneskene Homo erectus og Homo ergaster. Noen forskere omtaler det som en paleoantrop. Homo neanderthalensis er assosiert med de Acheulean og Mousterian steinkulturene.